Sofus Gaasedal
Den gamle båten
 
Hun ville bare trøste ham når kona hans døde.
Men når han sa DETTE, besvimte hun!
 
Egil og Bjørn var eneggede tvillinger.
 
Egil eide en falleferdig båt og holdt seg for det meste for seg selv.
En dag lånte han bort båten sin til en gjeng med gutter, som sank den.
Egil brukte hele dagen på å prøve å redde så mange ting som mulig, og var derfor utilgjengelig hele dagen og mesteparten av kvelden.
Derfor visste ikke Egil at Bjørns kone hadde dødd helt plutselig den dagen.
 
Da Egil kom i land gikk han inn til byen for å handle litt i matvarebutikken.
En snill gammel nabodame trodde han var Bjørn, og sa; «Jeg er så lei meg for tapet. Det må være helt forferdelig.»
 
Egil trodde hun snakket om båten og svarte:
«Å neida! Jeg er faktisk glad jeg ble kvitt henne, hun var en råtten gammel ting helt fra starten og bakdelen var helt innskrumpet, og luktet gammel fisk.
Hun lakk alltid vann på grunn av det store hullet bak, og hun hadde et ganske stort hull foran også, og hver gang jeg brukte henne så ble hullet større og større og lakk som bare det.
Jeg tror det som virkelig tok knekken på henne var da jeg jeg lånte henne bort til de fire gutta som ville ha det litt gøy.
Jeg advarte dem og sa at hun ikke var i så god stand, og at hun luktet vondt, men de ville ha henne allikevel.
Tullingene prøvde å komme seg i henne samtidig, og da sprakk hun på midten!»
 
Den gamle damen besvimte.
 

Rod - Det er lykken!​

​Næste gang De kommer på besøg hos en familie, hvor der er et forfærdeligt rod allevagne, skal De misunde de mennesker, der bor her.
 
En universitetsprofesser fra new York har spekuleret over det og er kommet til det resultat, at rod er tegn på lykke.
 
Sagen er i hver fald den, siger han, at folk, der er glade og tilfredse, er mindre nærtagende med hensyn, om der er orden i alting.
 
Omvendt er det ofte sådan, at folk som er usikre eller bekymrede prøver at rette op på situationen ved at sørge for, at deres omgivelser altid er i mageløs orden. 
Hundamatur

Eg var í Bónus og keypti hundamat.

Kassadáman spurdi: "hevur tú hund?"

Eg svaraði skjótt: "Nei eg havi ikki hund, eg ætli mær bara at byrja aftur uppá mín Pedigree-kur, men tað burdi eg ikki, tí seinast endaði eg á intensiv. Tá eg kom til vit aftur, lá eg eg áeinari hospitalssong við slangum og fekk flótandi mat sproyta gjøgnum æðrarnar, og hetta førdi við sær, at eg tapti heili 25 kilo.
Síðani fortaldi eg henni, at hundamatur faktiskt er ein sera heilsugóður kostur,  hann er lættur at hava í lummanum, og tá man er svangur, so etur man bara eina ella tvær hundakeks.
Hundamatur er so góður, at eg havi tikið avgerðina, at royna aftur."

Øll sum stóðu í kønni, lurtaðu við tárum.

Nú var kassadáman heilt bleik, og spurdi um eg var endað á intensiv, tí eg var blivin forgiftað av hundamatinum?

"Nei", svaraði eg; "tað var tá eg gekk útav gongubreytini fyri at snodda rumpuna á einum lítlum gravhundi at var  yvirkoyrdur av einum tokið!!!"

Maðurin sum stóð aftan fyri meg, helt um búkin sum hann flenti, meðan tárini streymaðu sum ein løkur niður eftir einari á.

"Eg haldi at tú skalt hugsa teg væl um, aðrenn tú gevur mær slíkar spurningar og verð til reiðar at fáa eitt heilt óvæntað svar, tí eg havi sera góða tíð til at finna uppá eitt langt og tápuligt svar."

Eg havi stolið hetta (eisini stavivillurnar), so tú ert vælkomin at gerða tað sama :)
My Dear Husband,
"I’m writing this letter to tell u that I’m leaving you.

I’ve been a good wife to u for the last 20 years and I have nothing to show for it, and the last 2 weeks haven been hell.
Your boss called to tell me that u left your job today which was the last straw.
Last week, you came home and u didn’t even notice I had a new hairstyle, had cooked your favorite meal and even wore a brand new night gown.
You ate in 2 minutes and went straight to sleep after watching your TV soaps.
You didn’t tell me u love me anymore, u didn’t want sex or anything that connects us as husband and wife.
Either u are cheating on me or u don’t love me anymore.
Whatever the case, I’m gone….


YOUR EX-WIFE

P.S. Don’t try to find me. Your BROTHER and I are moving to New Zealand together! Have a great life!…."
 
- REPLY :
 
Dear Ex-Wife,
"Nothing has made my day more than receiving your letter.

It’s true u and I have been married for 20 years, although a good woman is a far cry from what u have been.
I watch TV soaps so much becoz they down out your constant whining and bitching. Too bad that doesnt work anymore.
I did notice when u got a hairdo last week, but the 1st thing that came to my mind was ‘you look just like a boy!’.
Since my father raised me not to say anything if u can’t say something nice, I didn’t comment.
When u cooked my favorite meal, u must have got me confused with MY BROTHER becoz I haven’t eaten prawns for 7 years.
About the new night gown, I turned away from u becoz the $299.99 price tag was still on it, and I prayed it was a coincidence that my brother had just borrowed $300 from me that morning.
After all of this, i still loved u and felt we could work it out. So when I won the $20 million Lotto on Saturday, I left my job and bought 2 tickets for us to Paris, but when I got home u were gone.
Everything happens for a reason, I guess.
I hope u have fulfilling life u always wanted.
My lawyer said that the LETTER u wrote ensures u won’t get a dollar from me. So take care…"

Your Ex-Husband, Rich As Hell And Free!
 
P.S. "I don’t know if I ever told u this, but my brother CARL was born CARLA... I hope that’s not a problem.."

Til ettertanke! (bør leses)


En dag , da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

Da jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham. Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans.

Da jeg gav brillene til ham, sa jeg; De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling! Han så på meg og sa; Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans. Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type.  Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa, For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag! Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd. Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu. I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; hallo tøffing, dette blir kjempebra! Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han. Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest….dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie. Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!

John W. Schlatter